"Man kan ikke leve på 'vær så snill'...". En studie av statusobjekters betydning for det sosiale miljøet i norsk videregående skole.

Forventninger knyttet til bruk av merkeklær i skolen har blitt problematisert de siste tiår i både medier og politikk, men har i mindre grad blitt berørt av forskningen. Denne oppgaven handler om hvordan statusobjekter, en samlebetegnelse for blant annet merkeklær, telefoner og russebusser kan påvirke det sosiale miljøet i norsk videregående skole. Gjennom masteroppgavens forløp har jeg gjennomført fokusgruppeintervjuer med elever i 3. klasse på en større videregående skole i en av landets ti største byer. Datamaterialet innhentet gjennom disse intervjuene danner grunnlag for tre problemstillinger oppgaven søker svar på som en del av masteroppgavens overordnede tittel: Hvilken rolle spiller statusobjekter i det sosiale miljøet på skolen? Hvordan konstrueres statusobjekter i elevgruppen? Hvordan betraktes russens forbruk av statusobjekter i skolemiljøet? Problemstillingene blir behandlet gjennom tre analysekapitler, disse er analysert uavhengige av hverandre, men har også elementer ved seg som gjør at de henger sammen, og kan bidra til at trekk og fenomener ved skolemiljøet kan belyses i stort. I forbindelse med analysearbeidet har eksisterende forskning på feltet blitt kombinert med sosiologisk teori. Sentralt i analysene står Erving Goffman og hans rolle- og stigmateorier, og er representert i alle delkapitler. Teoretiske perspektiver fra henholdsvis Mark Granovetter og nettverksteori, samt symbolske grensedragninger fra Michèle Lamont er også en viktig del av oppgavens analysearbeid, og diskuteres opp mot Goffmans teoretiske perspektiver. Funnene fra analysekapitlene viser blant annet at skolemiljøet kan fremstå som åpent og inkluderende for utenforstående, men for de som utgjør dette fellesskapet kan det være mer treffende å omtale det som til dels lukkede miljøer i konflikt med hverandre. Det største skillet i skolemiljøet går mellom de generelle og de kreative linjene, her skilles det mellom elever som går studiespesialiserende retninger, versus de som går studiespesialiserende retninger med kreative tilleggsfag som musikk, dans og drama. Statusobjekter fremstår for de generelle som en viktig, og til dels lite problematisert del av skolehverdagen, mens det på de kreative linjene tas avstand til både statusobjekter og økonomisk forbruk på russetiden. Videre viser analyser at populariteten og spredningen av slike objekter kan fremmes av enkeltpersoner i skolemiljøet, men sosiale medier kan også være en viktig årsak til at slike objekter blir oppfattet som populært og tilknyttes status i skolemiljøet. Elevene som er tilknyttet russebussprosjekter fremstår videre som en tydelig og til dels mektig aktør i skolemiljøet med påvirkningskraft på de elevene som ikke deltar på slike prosjekter, og pekes på at kan skape en form for forventning eller press om at statusobjekter skal og bør være en viktig del av den enkelte elevs bekledning og hverdag. Analysene peker videre på at deler av skolemiljøet kan støtte oppunder russens holdninger og atferd, mens andre tar avstand fra den. Et potensielt viktig funn er her at det kan eksistere likhetstrekk mellom russen og elevene som tar avstand fra førstnevnte når det kommer til enkelte forbruksvaner. Funnene fra oppgavens analyser blir avslutningsvis diskutert og problematisert i lys av sosiologisk teori, tidligere forskning og til dels opp mot lavinntektsproblematikk i Norge, hvor SSB peker på at 115 000 barn og unge i 2021 tilhører en familie med vedvarende lavinnteksstatus (Epland & Normann, 2021). Problematikk knyttet til utenforskap og ekskludering med bakgrunn i et fravær av slike objekter i en elevs garderobe faller inn under denne diskusjonen